Stiv kuling

Det er en fredag i september, og de sier det skal blåse opp.

Ja, det er en fredag ettermiddag i september, og vi er akkurat ferdig på jobb, Kine og jeg, vi slipper litt tidligere i dag, for vi skal ut på ekspedisjon, vi skal tilbringe de neste tre døgnene på fjellet, varangerfjellet, vi skal gå fra Båtsfjordfjellet til Vadsø og vi har ikke gjort det før, ikke vært så lenge på fjellet her i Varanger, og de sier det skal blåse opp.

Stiv kuling.

Uvær.

Men vi bryr oss ikke om det da vi setter oss i bilen og kjører til Båtsfjordfjellet, til Stjernevann, nei, vi er fornøyd med å være på veien før mørket har lagt seg, nå skal vi ut i villmarken, vi har sett på kartet og tenkt at vi må slå leir for natten et sted der det er vann, men ikke Stjernevann, nei, vi må jo gå noen kilometer før vi tar kveld, så vi parkerer bilen, skifter til fjellstøvler, tar på oss sekken.

Og ser elven.

Ja, her er en elv, og rett til høyre for den, et vann, og til venstre, bare elv, elv, elv, men ingen bro, det må jo være en bro, sier vi, men det er ikke det, her er en elv, men ingen bro, og vi må over, vi må til den andre siden, til stien, til de kilometerne vi skal rekke før det blir mørkt,og skal vi over, må vi ta av oss skoene igjen, sokkene, rulle opp buksen, stilongsen, så balansere, en fot, så en til, sakte ut i elva, og vannet er kaldt og steinene er skarpe, glatte, hold balansen, en fot, en fot til, pust inn, pust ut, fortsett, ikke fall nå.

Ikke.

Og vi gjør ikke det, vi klarer det, og med en sånn start kan vi klare alt, nå kan den stive kulingen bare komme, vi er klare, og vi begynner å gå, vi går til mørket kommer, vi finner vann og slår leir, et telt under stjernehimmel, et svakt nordlys langt der oppe, vin i varm kropp i sovepose.

——-

Grålysning utenfor teltåpningen, dugg på duken, klam kropp som søker frisk luft, og det er morgen, morgen og stormkjøkkenstekte egg til frokost, ja, det er morgen, og vi går videre, og her er bare oss og reinsdyrene, vi går med sola i øynene og smiler, blå himmel, oransje lyng og vidde overalt, og det er så fint, akkurat her, akkurat nå, det er så fint.

Og det kommer nye elver som må krysses, vi tar av oss buksene også, nå, stilongsen, og vi smiler fortsatt etterpå, smiler og går videre, det er lørdag, og enkelt å navigere, vi skal jo bare følge den elven, ha de vannene på høyre side, gå i kanten av den myra der, krysse en uttørket bekk, to, tre, fire, det er jo ikke sånn at vi har gått med kart og kompass før, men akkurat dette kan alle klare, vi ser på kartet og på terrenget og har sola i ansiktet og blåbær under føttene, og det er så fint, akkurat her, akkurat nå, det er så fint.

——-

Så er det ikke så fint lenger.

Nei, det er søndag morgen, og det har blåst hele natten, kanskje er det denne stive kulingen, vi vet ikke, men vi vet at det blåser, at det har regnet og at det vil regne igjen, det er søndag morgen og vi er halvveis, midt mellom bilen ved Stjernevann og hjemme i Vadsø, midt i mellom og så langt i fra, og vi pakker teltet og begynner å gå, og vi tror vi vet hvor vi er, vi tror, og finner neste elv og blir sikre, men elven må krysses og den er bred, denne elva, tre elver i ett, og det er kaldt kaldt kaldt, men vi går, vi krysser elva og fortsetter, vi hører regnet hamre mot hetten og fortsetter, vi kjenner vinden som tar tak i jakka, i regntrekket på sekken, i kartet rundt halsen og fortsetter, vi spiser lunsj halvveis stående i et uttørket bekkeleie for å sikre oss litt le.

Og vi kommer fram til det kritiske punktet.

Til den siste elva, til punktet der dalen vi har fulgt slutter, når vi har krysset denne elva skal vi gå mot sør, og da vil det ikke være noe i terrenget å navigere etter, ingen vann, ingen elver, ingen høye topper, vi skal gå mer eller mindre rett sør på kompasskurs, og vi har nettopp lært oss kompass på Youtube, og hvordan skal dette gå, også denne elva da, hvorfor måtte de legge en elv akkurat her, for det blåser godt nå, og elva er dyp og sekken er tung og huden på de bare beina nupper seg, og hadde det ikke vært for at det er minst tre elver bak oss, ville vi snudd.

Men så kommer vi over.

Ja, vi kommer over, og vi er uovervinnelige, klarte vi dette, klarer vi alt, og vi ser på kompasset og går mot sør, vinden blåser oss mot vest, men vi vinner, mot de fleste odds finner vi stadig sør, og så finner vi 345 også, toppen vi har håpet kan være målet for dagen, toppen med den lille hytta, nå ser vi den langt der borte, og vi tenker at dette skal vi klare, nå kan det regne og blåse så mye det bare vil, vi skal til 345, sove inne i natt, og vi går og går og går, og sekken dytter skuldrene ned mot beina, mot bakken, og føttene, de blir stadig tyngre å løfte, og vi må sette oss ned, lene oss mot steinen, og det gjør så vondt, men vi skal fram, det skal vi, opp og fram og inn for natten, vi skal fram.

——-

Også den følelsen.

Den følelsen når den siste bakken forseres, og hytta som var så langt borte, plutselig er her, akkurat her, følelsen av å åpne døra, lukke den igjen, stenge vinden ute og varmen inne, rulle ut soveposen på benken, tenne stearinlys, spise lammegryte, drikke vin, la musklene verke, hvile, smile, for nå har vi klart alt, alle elvene, kartet, kompasset, vinden, regnet, vi har klart alt, og den lille hytta føles som hjemme, nå vet vi hvor vi er, og det er ikke langt igjen, i morgen skal vi gå til skihytta og så hjem, det er kjent terreng, det er nesten som vi er framme nå, den følelsen, mestringsfølelsen, vi klarte det.

Vi klarte det.

(Men så er det jo sånn at også sjarmøretappen skal gås, og jammen gjør den vondt, den siste mila, de siste kilometerne, vi må hvile på skistadion da vi nesten er hjemme, legge oss ned, rett ut på ryggen, manne oss opp til to og en halv kilometer på asfalt, det er så vidt det går, men det gjør jo det, det går. Vi klarte det.)

 

Forfatter av dette innlegget er Anniken Sandvik, journalist i Finnmarken, friskus og ikke redd for utfordringer.