Da jeg skjønte at verden var større enn hjembyen Tromsø, var det fordi hurtigruta seilte forbi hver ettermiddag, på vei til et fremmed sted langt, langt borte, til Skjervøy.

Lite visste jeg den gangen om at den hvite, sorte og røde baugen skulle sette kurs lenger nord, lenger øst, nesten til en annen verden, når Skjervøy var passert.

Lite visste jeg om hvor fantastisk det er å sitte ombord, å skue utover en uendelighet, tenke på de store tingene i livet, og at stillhet også kan være konstant motordur og vindusknirk. Lite visste jeg om at jeg nesten 30 år senere fortsatt ikke har vært på Skjervøy, og lite visste jeg om at to timer Varangerfjord igrunn er selve drømmen.