Varangerhimmel

E75 i Golnes i mai 2018 (foto: Sonja Siltala)

Skulle jeg skrevet en novelle så skulle den hete noe sånt som Varangerhimmel. Den skulle handle om noe sånt som å kjøre bil langs E75. Østover og nordover fra Vadsø. Eller utover. Videre utover fjorden, forbi Golnes, snu ved Ekkerøy eller fortsette helt til Skallelv.

For i novellen tar jeg og min eldste sønn en kveldstur, tester bilen etter at jeg endelig har bytta eksosanlegget, og hører på Tom Petty, men vi må hjem før det blir for sent. For det er skole og jobb i morgen. Forpliktelser, selv om det er i mai, og veldig mange inneklemte dager.

Handlingen i novellen må legges til midten av mai da solen står høyt på himmelen. For da er kvelden lys. Midnattssolen er tilbake, men det er ikke noe mål å se sola ved midnatt lenger, men det er noe med den uendelige himmelen i Varanger og veien. Det er som å kjøre bil i USA. Jeg har ikke kjørt bil der, men innbiller meg at sånn er det og forteller min sønn at jeg har sett det på film og at E75 er det nærmeste jeg kommer en amerikansk landevei med et langstrakt himmelrom som tilbehør. For han har jeg større drømmer forteller jeg ham.

Det kunne handle om bilen, men det er samme hva slags bil det er, selv om en gammel pick-up med plass til to hadde passet inn i min amerikanske landevei. Vi kan passere flere slike toseters pick-ups, med ensomme menn, med caps og solbriller. De speider også på fjorden, men det er uvisst om de speider etter det samme som oss.

For i novellen måtte vi ha stoppet langs veien og speidet. Vi hadde hatt med kikkert. Vi kjører langs Norges største fjord og tidligere på dagen har noen sett vågehval. På Island er vågehvalkikking turisme, men det er ikke så morsomt som knølhvalkikking.

Det må også handle om bråbremsing og en tyngre refleksjon rundt dette og livet generelt, da. For overalt i novellen er det fugler og fugler betyr som regel noe i noveller. For meg som ikke har videre oversikt over de mange forskjellige fugleartene som koser seg her i denne årstiden, så er det for havørna jeg bråbremser.

Novellen må ha et soundtrack som passer til det å kjøre bil på denne vakre landeveien, under himmelen, med ørnene, og fjorden. Thomas Earl skal selvfølgelig synge om noe sånt som å kjøre into the great wide open og Eagles om å ta det rolig. For det må jo være til denne veien slike sanger er skrevet. Eventuelt kunne plata Highwayman med The Highwaymen gå to runder, til jeg er tilbake i Vadsø. Det går akkurat hvis vi snur i Skallelv, uten stopp underveis.

Tekst: Heikki Knutsen, fylkesbiblioteksjef i Finnmark, bor i Vadsø
Foto: Sonja Siltala, fotograf, bor i Golnes

Havørn mellom Ekkerøy og Krampenes (foto: Sonja Siltala)
Salmer for E75 – fra Vadsø til Skallelv, en kveld i mai:

Into the great wide open – Tom Petty and the Heartbreakers
Take it easy – Eagles
Highwayman – The Higwaymen
Bobby Jean – Bruce Springsteen
Merry go’round – Kacey Musgrave
Copperhead road – Steve Earle
I drove all night – Roy Orbison
Retur of the grievous angel – Gram Parsons
Wide open spaces – Dixie Chicks
Lyden av hjul – Roger Gærsberg & Foreningen
L.A Freeway – Guy Clark
All the wrong reasons – Tom Petty And the Heartbreakers
An ocean between the waves – The War on Drugs
End of the line – The Traveling Wilburys
Summers end – John Prine
America – First Aid Kit

Spilleliste til neste gang du skal kjøre E75 utover langs Varangerfjorden: Tidal og Spotify

Fakta om E75:

E75 starter, eller slutter, i Vardø, Europa og går hele veien til Kreta, gjennom Finland og Øst-Europa. Den er 4300 km lang og med det den nest lengste europaveien. I Norge finner man den kun i Øst-Finnmark. (Mer på Wikipedia).

E75 Komagvær (foto: Anna S. Rognmo)